Det er kaldt. Vått og grått. Gradestokken slipper seg ned fra femten grader til elleve rett etter at vi har klatret over Europabrücke. På andre siden er det nesten tredve grader.

Alpepass er noe for seg selv. Tyrol er liksom midt inne i. Litt det ene, litt det andre. I dag mest vått. Sola vil fram, men når fjelltoppene strekker seg nesten helt opp til skyene, blir det ikke så lett. Skyene vinner.

I gamle dager var dette et strev. For moderne biler går det som en lek. Selv med campingvogner diltende etter. Hvor bratte bakkene er, er ikke så viktig. Trolig er de ikke mer enn sju-åtte prosent. Men de er lange. Veldig lange. Vi klatrer høyt. Etter bomstasjonen midt i bakken får alle en ny sjanse. Vi kommer godt i gang, klatrer ut i midterste tvil Kjører forbi en liten serie med vogntog som har begynt å streve. Selv om motorene er sterke, er bakkene seige.

Midt oppe i fjellet er veien bygget på påler. Firefelts motorvei på påler. Veien ligger ute på fjellveggen. Det er best ikke å tenke på det. Heller ikke at Europabrücke var verdens høyeste bilbru lenge. Fremdeles er den over 150 meter over dalbunnen, men andre har blitt høyere.

Vi glir videre. Vogntogene presser bakfra. Den klassiske tabben. Jeg har flere hester per kilo som skal trekkes, men ikke alle sjåfører er like interesserte i å holde fartsgrensene. Derfor må jeg la meg presse til litt over streken. Alternativet er en konstant redsel for å bli dyttet.

Nedover er det slutt. Vogntogene får ikke lenger lov til å kjøre like fort som oss andre. De får egen fartsgrense på 60 km/t nedoverbakke i Italia. Jeg tror aldri jeg har kjørt forbi så mange vogntog i mitt liv.

Det å komme ned Brennerpasser er nesten som å få en åpenbaring. Det er nær uendelig vakkert. Trangt, enorme fjell som strekker seg i all sin prakt. For hver mil blir det lysere, for hver mil stiger temperaturen. Vi er snart framme i ferieparadiset Italia.

Noen ganger har man mer flaks enn andre. Dette er turen for flaks. Rett inn på Campeggio Bella Italia et kvarter før fiestaen og rett på plass i første rekke.

Vi klyper oss i armene.

Her i Peschiera del Garda var vi på besøk i fjor også. Det er et under at en så liten by kan by på to så vidt forskjellige ansikter med så kort tids mellomrom. I år tok vi oss bryet med å gå litt mer rundt. Utenom butikkgatene, rundt på festningsverket. I min iver etter å ta bilder, legger jeg ikke merke til at fortauskanten et sted måler tredve centimeter. Jeg husker jeg vakler, jeg kjenner ennå jeg strever etter å vinne tilbake balansen. Da jeg forstår at jeg ikke kommer ut av dette med æren i behold, går jeg over til å redde kameraet. Jeg faller og faller. Vrir meg rundt slik at kameraet ikke treffer bakken. Ikke hodet heller.

For første gang i mitt liv ser jeg sebrastriper på nært hold. En utrolig artig opplevelse. Langt der nede på den varme asfalten har de malt hvite striper for at vi fotgjengere skal komme trygt over gata. Hvis de har tenkt slik, hvorfor har de da flere meter høyere fortauskanter?

Jeg slår meg ikke. Ikke et skrubbsår, ikke en dråpe blod. Ingenting. Siden det er meg som har kameraet, er det heller ingen som har tatt bilde. Akkurat det er synd. Jeg tror den videoen ville gledet mange.

Kirken i gamlebyen er også noe nær en åpenbaring. Jeg har vært i et nær uendelig antall kirker i mitt liv. Aldri blir jeg lei. Men denne er spesiell. Dunkel, ekstremt dunkel. Nettopp derfor blir glassmaleriene så utrolig vakre. Enkle, vakre.