Mantova hadde jeg aldri hørt om før, nå tror jeg aldri den kommer til å bli hvisket ut av hodet. Hvilket fantastisk møte med det totale uvisse.

Først en bråstopp i Roverbella. Når vi kjører transport, går det stort sett i motoveier. Der er det naturlig nok begrenset hva man kan se. I dag kjørte vi derimot ikke motorvei, målet var å se hvordan verden ser ut der hvor flekkene på kartet er hvite. Akkurat derfor bråstanset vi da vi så denne kirkegården.

Noen vil si at det er usmakelig å vandre på en kirkegård vi overhodet ikke har noe å gjøre på. Vi derimot synes det er en del av kulturen som er interessant å lære om. Og hvilket syn! Vakker går det ikke an å si at kirkegården var, men svært ulik hva vi er vant med hjemmefra. Plassen viser også at her er det kremasjon som gjelder.

Hvor er Roverbella? Tja, et sted langs vei SS 249 mellom Peschiera del Garda og Mantova. Jeg tror den er over grensen til Lombarda, altså ikke hos naboene i Veneto.

Mantova neste. Her er det et Pallazzo Ducale som står i sentrum. Nok et godt eksempel på at mandager skal være hviledager, for selvsagt var det stengt. Eller kanskje var det stengt fordi vi skulle bli skånet for en ekstra severdighet på en dag med over tredve grader?

Helt enkelt er det ikke å orientere seg i konglomerat med bygninger som til sammen danner palasskolossen midt i det historiske senteret i byen. Men Rocchetta di San Giorgio er en stor festning tilknyttet Basilica San Barbara og Dogepalasset. Innvendig skal det i følge bøkene være spektakulært, men når det nå en gang var stengt, så er det også en nytelse utvendig. Ikke spesielt Dogepalasset, men festningen.

Igjen visere Italia at verden kom før til dem enn til oss. Den lille Basilica Rotunda er nær 1000 år, og nesten usynlig midt i byen. Likevel er den verdt en titt, du klarer det på fem minutter om du synes det ikke er tida verdt.

Mens Rotunda er enkel, er nabokirken alt annet enn enkel. Basilica di San’ Andrea gav meg hakeslepp for andre gang på turen. Dette er spektakulært. Kirken er så utsmykket at det nærmer seg overfylt. Hver eneste kvadratcentimeter av kirken er dekorert med de utroligste malerier og skulpturer. For en rikdom!

Kirken er gammel, og det bærer den preg av. Ekstra artig er det at akkurat sommeren 2011 skulle vi oppleve at hale kirken innvendig har stillas for å restaurere. I den enden du kommer inn, er kirken mørk og sort. Jo høyere opp på veggene, jo mørkere. Når du passerer alt stillasverket når du inn til den restaurerte delen, det var her hakene falt.

Mantova var en hyggelig by å vandre rundt i. Fordi vi visste minimalt om byen, var det bare å være nysgjerrige. Og gang på gang ble vi overrasket. Her er trange smug med rullesteinsgater, små intime parker og plasser om hverandre. Virkelig hyggelig.

Flere ganger gjennom dagen hadde vi sett skiltet til Palazzo Te. Tepalasset. Til slutt tok nysgjerrigheten overhånd. Fordi skrittelleren allerede begynte å bli sliten samtidig som gradestokken fortsatte over 30-merket, tok vi bilen ned de siste 500 meterne til palasset. Dette kommer vi aldri til å angre på.

Selve bygget ble bygget rundt 1520. Ikke alle rom er restaurerte, men desto mer spektakulært er det med kunsten på veggene. Høydepunktet er det utrolige rommet tilkjempene hvor verden ser ut til å være i ferd med å gå under. Absolutt alt i dette rommet er en del av maleriet. Til og med gulvet suger deg ned mot det som godt kan være helvete.

Men vi kom oss ut i tide