Uten å ha lest lekser, ville jeg ha fått sjokk da jeg landet på Burano. Likevel måpte jeg da båten nærmet seg kaia.
Sterke pastellfarver, står det beskrevet i reisehåndboka jeg har med på turen. Hvordan kan det gå til? undret jeg. Er ikke det motsetninger? Kanskje det, men da jeg kom til Burano var det nettopp det som møtte meg. Sterke og duse farver på en gang.
Klokka hadde ikke rukket å bli mer enn litt over 10 da vi nådde fram. Båtturen vår var direkte fra Punta Sabbioni, hvilket betyr en god halv times tur. Fra Venezia går det litt lenger å nå ut til øya som ligger rundt sju kilometer fra hjertet av Venezia.

Tilnærmet dødt, var det der vi kom i land. Bare en skyggefull park og en liten, åpen plass. Med båten var vi heller ikke mer enn en håndfull, slik at noen måtte starte å gå. Det ble oss. Rett fram og inn i der hvor den åpne plassen skrumper inn i et smug. Eller gate. Nærmest porten til byen med rundt 4 000 innbyggere.
Da dukker de opp. Den første med en gang til høyre: En butikk hvor de selger kniplinger - og litt til. Øya er kjent for kniplinger, disse sirlige greiene som tar evigheter å lage. Så lange evigheter at det koster en formue å kjøpe dem. Og da mener jeg en formue. Mellom fire og fem sekunder etter at vi har vist oss i døråpningen, dukker hun opp. Selgeren.

Med et smil fra helt ytterst ved venstre øreflipp og hele veien over munnen til det høyre øret. Ingenting i butikken får oss til å være i tvil om at nå er vi langt syd i Europa. Som et ekthetsbevis sitter en godt voksen kvinne mitt inne i rommet ved siden av skiltet med "No Photo".  Et lite øyeblikk glemmer jeg turistrollen min og starter på jobb: "Kan jeg få lov til å ta bilde av deg? spør jeg samtidig som jeg peker vekselsvis på kameraet og kvinnen.  Og jeg får ja.
Burano er gammel og ligger nesten helt nord i lagunen. Bare Torcello av de kjente øyene er lenger mot nord. Avstanden hit over er ikke større enn at en godt trent svømmer kan ta turen over. Helt i starten skal det ha vært romerne som grunnla landsbyen, men rundt 500 e.Kr kom folket fra Altinum, en liten by i nærheten av Treviso. Attila nådde deres by og folket flyktet - hit.

Likevel, fart i sakene hos øyboerne ble det ikke før betydelig seinere. Fiskerne begynte å lage kniplinger. Eller i alle fall kvinnene. Slik ble det til at en stor hjemmeindustri startet en gang på 1500 -tallet. Nedover gikk det med dette på slutten av det 19-århundrede da kniplingene ble svært dyre på grunn av den tidkrevende prosessen. Derfor: Når du besøker øya i dag, skal du ha øynene med deg og lommeboka tett inn mot kroppen. Når du kommer over ekte kniplinger, kjennetegnes dem på prisen. Til gjengjeld er de flotte.

Uansett hva man måtte mene om kniplinger,så er dette besøket verdt turen. Øya skiller seg kraftig ut fra selve Venezia. Tempoet er betydelig lavere, gatene er færre og miljøet mer oversiktelig. Det selvfølgelige er en spasertur langs kanalene. Det er fort gjort. Du kan se hele denne øya i løpet av en times tid uten å stresse. Men spander i alle fall et par-tre timer - det er den verdt. Kirken er også et sted det virkelig er verdt å avlegge et besøk. Klokketårnet er i ferd med å bikke over. Allerede tilter det 1,85 meter over mot siden...
...og har du aldri prøvd det, bestill grillet sjømat for eksempel på kaia. Da får du for eksempel miks grill, som er reker, blekksprut,fisk og bitte små fisk - alt sammen bakt inn i en ultratynn røre og fritert. Neppe sunt, men en opplevelse.