Murano er den av øyene som er lettest å komme til, om vi ser bort fra Lido. Du ser den ikke når du er på Markusplassen, men spaser deg tvers gjennom Venezia og du finner en vaporetto som går dit.

Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid er flink til å lese lekser. Likevel trodde jeg at jeg var godt forberedt da vi hoppet ombord i vaporetto-en utenfor hospitalet. Vi hadde snirklet oss usystematisk gjennom smugene og langs trange kanaler i håp om å klare og gå oss bort. Men uten å lykkes. I reisehåndboka står det nemlig at du ikke har vært i Venezia før du har gått deg bort...

Vaporetti 41 og 42 går begge til Murano, men de tar rundturen motsatt vei. Selvsagt hoppet vi på 41 på første stasjon etter at den hadde vært på Murano. Sånt blir det billig sightseeing av!

Etter et kort familieråd hoppet vi i land og ventet på vaporetto 42. Eller var det motsatt?Uansett kommer du til Murano. Og dit havnet vi. Først lenge etterpå oppdaget vi at det er minst fire stopp på øya. Alt handler om hvor du skal og hvor langt du vil gå, men for oss handlet det mest om å komme til Murano.

Vel i land står det en kar, pent kledd i dress og med et lite skilt med id-merking. Han proklamerte at han visste veien til stedet hvor vi alle kunne se glassblåsing. Gratis selvsagt. Etterpå inn i butikken hvor det definitivt ikke var gratis. Inne i lokalet fikk vi sitte på en slags tribune. En mann viste oss litt glass, og så skulle tre glassblåsere blåse nytt glass. Vel kan jeg svært lite om glassblåsing, men seinest et par dager tidligere hadde jeg sett dette i Rattenberg i Inntal Tyrol. Dette lignet ikke. Men alle sin stil. Etter en god stund var det hele over, men vi så aldri at det glødende glasset ble formet til noe noe som helst. Bare at de tre blåserne gikk sin vei.

Jeg har ingen anelse om hvor seriøst dette var. Men litt skeptisk må det være lov tl å bli når de aldri blir ferdig med noe som helst som ligner glasskunst. Derfor lot vi ikke tvilen komme tiltalte til gode, vi tok med oss lommeboka og reiste dypere inn på øya.

La det være sagt med en gang: På Murano finnes det fremdeles massevis av flott glass som er laget lokalt. Det har gjerne en brukbar pris. Og det finnes glass som er laget i Østen. Seinest under vårt besøk sommeren 2010, sto det en artikkel i en italiensk avis om at det var svært mye falsk glass på øya. Men så lenge du ikke betaler med skjorta di, så er det litt det samme. Det blir jo kjøpt på Murano. Og skal det kun være til eget bruk for å pynte opp hjemme, så holder det lenge om det er kjøpt på Murano...

Bli med inn i smugene. Øya er en perle. Hele lagunen er en perle. Det er derfor vi er blitt betatt, nærmest besatt, av dette området. Det er alltid nye hjørner å titte rundt. Gatene er smale, som i Venezia. Denne øya har en historie ikke ulik Burano. Først kom romerne, så kom folket fra Altino ved Treviso i det 6. århundre. Øya som i dag har 5 000 innbyggere var tidligere en egen kommune, men er nå en del av Venezia. Øya ligger halvannen kilometers sjøvei fra byen.

La de trange smugene lede deg inn til kanalene. Øya er ikke større enn halvannen kilometer i lengden, derfor er det også her relativt overkommelig å rekke over det hele. Om du ikke blir hektet i butikkene, da. Og det er jo det du gjør når du kommer hit. Myriader av butikker, med glass.

Fram til 1291 var det inne i selve byen glassblåserne befant seg. Men på grunn av den ekstreme brannfaren med denne virksomheten, ble samtlige tvunget til å flytte ut på øya. Og siden har de vært der. Ennå i dag kan du se de utøve yrket sitt rundt forbi. Men først når du ser de store utstillingene, skjønner du hva dette dreier seg. Det er nemlig ikke fire centimeter store figurer med et like stort klistremerke i bunnen. Det er enorme kreasjoner som store planter i glass. Rett og slett bare vakkert! Eller lyskroner. Enten kan du vandre en kort tur og si du har vært på øya, eller du kan utforske den ned i minste detalj. Selv om vi har vi per 2010 kan skilte med 17 overnattinger i dette området, er det fremdeles enorme mengder med nye hushjørner vi aldri har rukket å titte rundt. Og selv om Burano har sitt særpreg, er det kanskje mer å hente på denne øya. Det er bare  å se fram til neste sjanse til å titte rundt hushjørnene..